Vår helt Sturridge

Vi gjør oss ofte opp meninger om hvem spillerne er utfra medienes vinklinger og bilder fra sosiale medier. Lisa Koteng vant to billetter til LFC-Tottenham for denne historien som viser hvem Daniel Sturridge er utenfor rampelyset i sitt eget hjem.

Av Lisa Koteng

I vinterferien 2015 fikk jeg oppleve Liverpool for første gang, og akkurat denne turen har vist seg å bli helt spesiell og uforglemmelig. Derfor vil jeg fortelle min historie.

Jeg reiste til Liverpool sammen med familien min, mamma, pappa og mine to yngre brødre. Den eldste broren min, Erik, hadde vunnet bestemannsprisen på en Liverpool fotballskole i Trondheim og fikk dermed muligheten til å være med på en uke med trening på Liverpoolakademiet. Dermed reiste hele familien for å oppleve byen, og ikke minst fotballkamp på Anfield. Uka i den fantastiske havnebyen inneholdt sightseeing, shopping, restaurantbesøk og museum, men høydepunktet var selvfølgelig nest siste kveld da Liverpool skulle spille kamp mot Besiktas. Kampen endte til vår glede 1-0 med scoring av Balotelli på straffe, og vi tuslet svært fornøyde hjem etter å ha sett favorittlaget spille på hjemmebane, med vedvarende frysninger etter at fullsatt stadion sang «You’ll never walk alone». Der og da ble kjærligheten til Liverpool FC sementert!

Etter kampen dro vil tilbake til en leilighet vi hadde lånt i sentrum. Tidligere i uken hadde vi hørt rykter om at selveste Daniel Sturridge bodde i en av toppleilighetene i samme bygg. Sturridge var uten tvil favorittspilleren til mine brødre, og de hadde så klart fått med seg hvor han parkerte bilene sine. Jeg hadde så vidt hadde hørt navnet og visst ikke særlig mye om noen av spillerne på laget. Jeg visse imidlertid at Liverpool var det beste laget i England, og at dette var laget å holde med.
Før vi går opp i leiligheten etter kampen, blir jeg med den yngste broren min Jakob ned i parkeringskjelleren i håp om å få treffe på helten hans. Erik går opp i leiligheten med foreldrene mine. Vi venter ikke lenge før det kommer en hvit Porsche trillende inn i parkeringshuset, og Jakob gjenkjenner bilen raskt. Vi følger etter mens bilen parkerer, og før Sturridge kommer ut, hvisker jeg til Jakob at han må være høflig. Døren åpner seg, og vi møtes av et smil. Jakob sier forsiktig: «Can I take a picture with you? You are my hero!»

”Vi hører om bortskjemte fotballstjerner som tjener millioner, men der og da var han bare en hyggelig, ydmyk, generøs og veldig omtenksom kar som strakk seg det lille ekstra for å gjøre en ung gutt glad. ”

 

Sturridge stiller gjerne opp på flere bilder. Selv om jeg helt ærlig neppe hadde kjent han igjen på gata, får jeg også et bilde sammen med fotballstjerna. Vi gratulerer han med en godt spilt kamp, takker for tiden hans og løper rett opp i leiligheten for å fortelle resten av familien hva vi nettopp har opplevd.
I vårt lykkeligste øyeblikk innser min eldste bror at han har gått glipp av dette, og stemningen i stua blir raskt en annen. Etter mye fortvilelse og tårer, prøver vi å komme fram til en løsning som kan bøte litt på skuffelsen til Erik. Dagen etter går jeg ned i garasjen igjen, denne gang med programmet fra kampen, fotballtrøya til broren min og et brev med en forklaring og forespørsel om å få signaturen til Sturridge. Mens jeg sitter på knærne i parkeringshuset, og bretter ut fotballtrøya og legger brevet synlig, kommer sannelig helten kjørende i den hvite Porschen sin – igjen! Jeg mener, hva er oddsene for det? Jeg rasker sammen det jeg har lagt utover, reiser meg og rødmer litt mens jeg prøver å formulere en åpningsreplikk i hodet mitt.

Jeg beklager med en gang forstyrrelsen, og forklarer situasjonen så godt jeg kan. Han virker overrasket, men rolig, uten å si spesielt mye. Han signerer heftet og trøya, før han ser på meg og begynner å stille spørsmål. Han spør om jeg bor her i bygget, hvor jeg kommer fra, hvor gammel jeg er, hva jeg har gjort i Liverpool og hva jeg synes om byen så langt. Jeg kunne merke at han var litt skeptisk i starten, men etter hvert som jeg svarer går samtalen av seg selv. Jeg stiller mange spørsmål tilbake (først og fremst av høflighet) og han svarer mer enn gjerne, både utfyllende og med humor. Mens vi snakker åpner Sturridge bagasjerommet på bilen og tar ut flere store poser fylt med mat. Jeg tilbyr meg å bære en av posene, og vi går sammen til heisen mens vi fortsette å prate om hva man kan finne på i Liverpool, og hvor mye han trives i byen og klubben. Ved heisen sier jeg takk igjen, og forlater han mens jeg løper opp til første etasje for å ta heisen derfra. Heisen åpner seg og der står han igjen… Vi smiler til hverandre og ler litt, og jeg går inn i heisen ved siden av han. Han løfter en pakke donuts fra en av posene, og spør om brødrene mine kunne likt disse. Jeg sier så klart ja, takker for tusende gang og går ut av heisen før jeg impulsivt skyter inn at vi reiser senere på dagen, og dersom han har tid kommer vi til å stå i resepsjonen litt før ett, slik at broren min kanskje kunne fått hilse på?

Erik kommer hjem fra fotballskolen ikke lenge etter, og jeg forteller hva som har skjedd. Sammen går vi ned til resepsjonen, og står ved heisen og venter ganske lenge. Sturridge hadde sagt at han ikke visste om han kom til å være hjemme på dette tidspunktet, og vi hadde derfor ikke forventet at vi kom til å se han igjen. Rett før vi er nødt til å sette oss i taxien for å dra til flyplassen, ser vi heisen komme fra 23. etasje… 22..21..20… Jeg er sikker på at jeg kan høre hjertene våre banke! Heisen stopper i resepsjonen, dørene åpnes, Sturridge kommer ut, smiler, hilser på broren min, smiler på bildet som jeg tar av de to, går inn i heisen igjen og sier farvel.

Ingen av oss husker om vi sa noe, og i så fall, hva vi sa. På noen få sekunder har broren min fått oppleve noe helt spesielt. Å se gleden i øynene hans er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd, og at jeg kunne være med og bidra til at han fikk oppleve dette var virkelig utrolig. Likevel er det Sturridge som står for den virkelige innsatsen, og jeg setter så utrolig stor pris på det han gjorde. Vi hører om bortskjemte fotballstjerner som tjener millioner, men der og da var han bare en hyggelig, ydmyk, generøs og veldig omtenksom kar som strakk seg det lille ekstra for å gjøre en ung gutt glad.

Å være i Liverpool og på Anfield er noe helt spesielt, det kan ikke beskrives, det må oppleves. I tillegg til å oppleve en fantastisk by med et suverent lag, fikk vi en rimelig sikker bekreftelse på at laget i våre hjerter også har de mest fantastiske spillerne, som gjør alt mye sterkere og mer betydningsfullt. At Liverpool virkelig er en stor familie gir mening på en helt annen måte nå.


Med Liverpool FC Mastercard har du... 

 - en rekke fordeler på Anfield.
- reiseforsikring inkludert i kortet om du betaler reisen med det.

Søk om kortet   Les mer om fordelene