To øyne rødt


Når over 54.000 samles rundt Anfields gressmatte på søndag for å se toppoppgjøret mellom Liverpool og Manchester City, er 20 billetter delt ut til vinnere av Liverpool FC MasterCard Norge sin historiefortellingskonkurranse. På setene vil noen være på Anfield for første gang, andre er der som en del av livets faste rutiner gjennom et langt liv. Her er en av vinnerhistoriene, poetisk skrevet av Preben Skadsheim. Riktig god kamp – både de som har vunnet tur og til alle som har vunnet kampbilletter – og til alle som ser kampen på tv.

Skrevet av Preben Skadsheim



Kalenderen viser mandag 9. februar 2015, og reisefeberen har for lengst begynt å melde seg. Den meldte seg vel allerede da vi for tre måneder siden bestemte oss for at det var på høy tid med en ny tur til Anfield, storstuen som tidligere har gitt oss deilig gåsehud fra øverste til nederste ryggvirvel. Forskjellen denne gangen, er at tiden er inne for å introdusere de bedre halvdelene for det vi bruker så mange timer på, det som gir oss de største gledene og de verste sorgene. I morgen er det kamp.

Klokka er 19:20 idet reisefølget, 20 minutter før angitt tid fordi Ryanair liker å legge inn litt slingringsmonn, lander på rullebanen i feil by, Manchester, åpenbart kun av reiseveipraktiske årsaker. På andre siden av gater og bagasjebånd finner vi John Birnie som tar oss imot med åpne armer, eller i det minste åpne bildører, klar til å ta oss til Liverpool – byen i vårt hjerte.

Etter å ha hensatt koffertene på hotellrommet, som for øvrig var langt finere enn sist gang – sånn går det når damene velger – finner vi veien til nærmeste og bruneste pub og bestiller «one pint» på en engelsk som ikke helt har satt seg enda. Det vil nok komme seg tidsnok. I kveld handler det egentlig bare om å få tiden til å gå.

Tidlig morgenen etter våkner vi opp. Spenningen er, klisjéfylt nok, til å ta og føle på, og jeg tror selv de førstegangsreisende merker at dette nok blir en stor dag. For bare tre dager siden spilte de røde 0-0 på Goodison, men i dag tar vi imot Spurs på hjemmebane. Det må bli bra. Vi gnir den fjerde pinten fra i går ut av øynene og finner veien til frokosten.

Med kampstart klokken 20:00 er det mange timer å slå i hjel, men i en by som tilbyr puben til de som ønsker det og handlegater til de som og kan sette pris på sånt, er det en smal sak, og det virker ikke å ha gått så altfor lang tid idet vi legger igjen noen pund i tips på restauranten og går ut i gatene for å finne en taxi. Avtalen er å treffe en Andy på The Flat Iron, noen kvartaler unna stadion.
Det å bane seg veien gjennom folkemengdene på en pub nær Anfield en drøy time før kampstart er ikke nødvendigvis en smal sak, men med en «målet helliger midlet»-strategi finner vi etter hvert Andy på bordet innerst i lokalet, akkurat som avtalt. En beskjeden seddelbunke skifter eier og i retur får vi fire billetter som i minuttene etter tar oss hele veien inn på The Kop, og til setene våre langt fremme på høyre side. Nå er det i grunnen bare å sette seg ned og suge til seg atmosfæren.

En liten stund går, før en eldre, erkebritisk mann setter seg ned ved siden av meg. Vi gir hverandre et smil og et nikk, og anerkjenner på den måten at vi gleder oss sammen til det vi har i vente. Den gamle har noe vakkert og autentisk ved seg. Skinnhansker, rutete sixpence, tykk ullfrakk og et slitent hvit- og rødstripet skjerf, fullt av gamle minner, møysommelig foldet rundt halsen og nedover brystet. Dette er hans happy-place.

«You’ll Never Walk Alone» runger på sedvanlig vis og sparker i gang det som for alltid vil være en uforglemmelig batalje på gressmatta på Anfield.

Kampens første opptur kommer etter kvarteret spilt. Lazar Markovic plukker opp en håpløs klarering fra en Tottenham-forsvarer, drar med seg ballen ut til venstre, og sender avgårde en markkryper i det lengste hjørnet. Lloris er på ballen, men til ingen nytte. Anfield eksploderer, og mannen med sixpencen strekker begge skinnhanskene i været. Smilet og gnisten i ansiktet hans rammes inn av store rynker, fulle av liv. Han ser på meg, og sier noe jeg ikke helt klarer å plukke opp. Jeg bare antar at det er noe sånt som «Markovic – fantastic!», og smiler tilbake.

Ti minutter senere kommer Tottenhams motoffensiv, og selvsagt er det mannen som i årene etter alltid har scoret, Harry Kane, som står for utlikningen. Mannen med sixpence blir stram i kjevemuskulaturen. I resten av omgangen følger han det som skjer på matta med argusøyne, og utbryter tidvise instruksjoner som av åpenbare årsaker drukner i massene lenge før det når guttene på banen. Når Sturridge hæler ballen i stolpen etter 47 minutter og 23 sekunder, virker mannen å pådra seg et lite hjerteinfarkt, heldigvis av den forbigående sorten.

Etter hvilen, og en Carlsberg i plast i rekordfart under tribunene, finner røde skjerf og drakter igjen veien til setene og tenner opp i Anfield-peisen.

Og det går ikke mer enn syv minutter før Sturridge kaster ved på bålet når han går over ende i Spurs’ sekstenmeter. Dommer Phil Dowd er ikke i tvil, og peker på krittmerket. Spenningen stiger idet Captain Fantastic legger ballen til rette og setter fart, og lite hjelper det at Lloris går riktig vei, når ballen på alle vis er utakbar. The Kop stiger til værs, og fra venstre kommer mannen med sixpence flygende inn og omfavner meg, den første han kan finne, i en klem full av glede og kjærlighet. Han holder fast og jeg klemmer tilbake. Dette er stort for oss begge.

Likevel skal mannen, jeg, reisefølget og resten av Anfield igjen få kjenne frustrasjonen på kroppen ikke lenge etter, når Tottenham blir tildelt frispark i farlig posisjon. Simon Mignolet redder, men returen plukkes opp av Kane. Fra dødlinja slår han inn og foran mål er Moussa Dembele først på ballen som finner nettmaskene. Mignolet roper på offside, men Dowd vil ikke høre. To ganger har Liverpool ledet, og to ganger har Tottenham utliknet.

De neste 20 minuttene blir følgelig en nervepirrende affære, og mannen i sixpence tygger konsentrert på en tannpirker. Han har fortsatt troa.

I det 83. minutt får han også rett. Lagene har lenge knivet frem og tilbake, og begge ser ut til å øyne mulighetene for å sikre seg de tre poengene. På høyre kant får unggutten Jordon Ibe fatt i ballen. Det er nå det gjelder. På innsiden finner han løpet til Adam Lallana som tar med seg ballen inn i Tottenhams sekstenmeter og sender avgårde en knallhard pasning inn foran mål. Ballen finner Mario «Super-Mario» Balotelli, som scorer sitt første – og viktigste – mål i Liverpool-trøya. Stadion rakner totalt.


Ved siden av meg står en utmattet mann i sixpence med en tåre som sakte baner seg nedover i rynkene. Han snur seg mot meg og griper fatt i armene mine, og det er idet hans dype, grønne øyne møter mine at jeg ser alt det som for meg, fra denne dagen, alltid vil være det rene og sanne Liverpool Football Club. For øynene er ikke grønne. De er brennende røde, og fylt med lidenskap, kjærlighet og stolthet.

Med Liverpool FC Mastercard har du... 

 - en rekke fordeler på Anfield.
- reiseforsikring inkludert i kortet om du betaler reisen med det.

Søk om kortet   Les mer om fordelene