Støtten etter Utøya-tragedien


For Fredrik Johan Sletbak blir livet aldri det samme etter å ha overlevd Utøya-tragedien, men Liverpool FC skulle komme til gi ham et lite holdepunkt i hans livs verste uker.

Jeg vokste opp i en familie helt uten engelsk fotballinteresse. For meg var ikke veien frem til et lag enkelt. Det var min egen deltakelse i fotballen som gjorde at jeg fant Liverpool. På mitt lokale guttelag, Mjølner, var nesten alle Manchester United-fans, det var de som vant mest i min oppvekst. Det var også et par Liverpool fans på laget og det trigget meg. Jeg har alltid likt underdoggen. I ettertid skjønner jeg at det var historien til klubben som gjorde at jeg ble frelst. Arbeiderklasse-klubben fra Merseyside, med sin tunge historie fra Hillsborough traff meg rett i hjertet. Liverpool ble til slutt mitt lag.

Dette er historien om mitt sterkeste minne med Liverpool. For jeg glemmer dette aldri. Det var en av de vanskeligste ukene i mitt liv.

Som vanlig hadde jeg vært på Utøya på AUFs sommerleir i juli. Dette var 6. året på rad.
Jeg var 21 år. Opp gjennom har jeg hatt mange roller på Utøya. I 2 år var jeg fast matros på MS Thorbjørn, mens akkurat i 2011 var jeg der som gjest i forbindelse med en ny jobb som ungdomssekretær i Handel og Kontor.


Men dette var ingen vanlig sommer. Dette var den mørkeste sommeren i mitt liv. Massakren på Utøya er vel kjent blant oss nordmenn, den trenger ingen videre beskrivelse. Men akkurat når det gjelder mitt sterkeste Liverpool øyeblikk må jeg utdype.

Det var kun et par uker siden tragedien. De fleste av oss var fortsatt i sjokk. Vi mottok all mulig hjelp, men likevel kom vi oss ikke helt ut av det sjokket som hadde rammet oss. Det som aldri skulle kunne skje, hadde skjedd.

Mange av oss rotet rundt i Oslo i ukene etter tragedien. Også jeg, som egentlig var fra Nordland. Selv om vi egentlig trengte ro, klarte vi ikke helt å dra fra hovedstaden. I ettertid har jeg skjønt at det var fordi de eneste som jeg tenkte kunne forså hva vi hadde gått gjennom var i Oslo. På mitt hjemsted var det ingen andre som hadde vært på Utøya den sommeren. Det var bare meg.

Plutselig en ettermiddag fikk jeg en tekstmelding hvor det sto noe sånt som at VIF hadde gitt et antall gratisbilletter til overlevende som ønsket å se den kommende kampen mellom Vålerenga og Liverpool på Ullevaal den 1. august. I ettertid er det litt flaut å innrømme, men i min egen verden hadde denne kampen gått helt i glemmeboken. Selv om Liverpool betydde mye, så var ikke denne pre season-kampen noe jeg hadde tenkt på.

Men når invitasjonen kom, vekket det noe i meg. I den bunnløse sorgen og det mørke sinnet gjorde denne invitasjonen noe med meg. Hjertet begynte å banke litt ekstra med tanke på at Carra og de røde skulle spille på norsk jord. Og for meg ville dette være min første kamp med mitt lag. Jeg hadde aldri tidligere fått muligheten til å se LFC live.

Kampdagen kom. Jeg gikk rundt med et sug i magen. For første gang på et par uker var det noe jeg så frem til. Midt i ventetiden på de blytunge begravelsene vi viste kom veldig snart, var dette et pusterom. Jeg skulle få se Liverpool spille for første gang. Jeg skulle få se Carra, Reina og Agger. Spillere jeg bare hadde sett på TV skulle jeg endelig få se på ordentlig.

Kampen var ingen stor prestasjon av Liverpool. 3-3 mot et Vålerenga-lag er ikke et resultat vi minnes med stolthet. Fra denne kampen er det helt andre ting som for alltid vil sitte klistret til hjertet mitt.

Jeg, og de andre overlevende som hadde fått billetter, var blitt plassert bak Liverpools mål i 1.omgang. Før kampstart ble det avholdt ett minutts stillhet for å hedre ofrene. Men i tillegg kom hele Liverpools lag å la ned røde roser langs dødlinja til sitt eget mål før dommeren blåste i gang. Vi som sto bak målet, sto i en blanding av sjokk, glede og sorg. Noen gråt. Noen klappet. Og noen sto bare der og så på apatisk.

For oss var dette så sterkt. Lite viste vi at dette ikke var Liverpools eneste gest til AUF og de som var rammet. Like etter kampen kom en av lederne med en pose. Ut av posen trekker han opp en LFC-drakt med en personlig hilsen fra Carra til AUF og de overlevende. Vi som så dette ble helt målløse. En ting er det laget gjorde på banen. Det var forventet at det skulle være en eller annen form for markering, men at selveste Carra, kapteinen i Gerrards fravær, hadde donert en drakt, attpåtil med en personlig hilsen, det gjorde inntrykk.

Jeg kan ikke si at denne hendelsen gjorde meg til Liverpool-supporter, for det var jeg fra før av. Men det bekreftet de følelsene jeg allerede hadde for klubben: I Liverpool FC går man aldri alene. Man holder sammen i tykt og tynt. Uansett.


 

Med Liverpool FC Mastercard har du... 

 - en rekke fordeler på Anfield.
- reiseforsikring inkludert i kortet om du betaler reisen med det.

Søk om kortet   Les mer om fordelene