Mission impossible?

Året er 1987. Jeg og en kollega har blitt forespurt om å lage et læreverk i engelsk til bruk på allmennfaglig studieretning i den videregående skolen.

Liverpooldelen av hjernen aktiviseres øyeblikkelig! Vi må ha med et kapittel om engelsk fotball (les: Liverpool). Og vi trenger lytteprøver! Men med hvem? Spillere, supportere – kanskje til og med en tidligere manager. Kanskje til og med en lytteprøve med selveste Bob Paisley!

Jeg bestemmer meg for å forsøke nettopp det, selv om prosjektet virker nærmest uoppnåelig. Hvordan i all verden komme i kontakt med en som vi Liverpoolsupportere på 80-tallet nærmest betraktet som Guds stedfortreder på jord? Mannen som hadde tilnærmet monopol på ligatitler på 70 - og 80-tallet.

Jeg skjønner at dette kan bli tøft, og begynner med å ta en telefon til Liverpool FC. Klubben har imidlertid forbud mot å oppgi Paisleys adresse og telefonnummer. Jeg lytter til «Dead End Street» med The Kinks og går tilbake til tenkeboksen. Neste forsøk er en telefon til lokalavisen Liverpool Echo, for å prøve å avtale et intervju med daværende sportsredaktør, Ian Hargreaves. Han er udelt positiv, og vil gjerne møte meg. Jeg benytter sjansen og spør ham om han vet hvordan jeg kan komme i kontakt med Paisley. Skriv heller til kona, Jessie, foreslår han. Jeg tror kanskje hun kan fikse det for deg. Og jeg får adressen!


Brevet til Jessie Paisley sendes samme dag. En uke senere kommer svaret. Hun skriver at Bob for øyeblikket er i Spania, men at han selvfølgelig skal stille opp på et intervju. Hun ber meg foreslå mulige datoer, og et par brevvekslinger senere er datoen bestemt og avtalen i boks.

På den tiden overnattet jeg i Mount Pleasant i Liverpool, som oftest på Aachen hotel. Billig og bra overnatting. Etter flere opphold der, ble jeg godt kjent med innehaversken, en sprudlende dame med sesongkort på The Kop. Hotellets bar hadde imidlertid ikke lov å åpne før klokken 12.

Om morgenen, ved frokosten, forteller jeg henne hvem jeg skal intervjue kl. 11.30, Hun åpner baren umiddelbart, slipper meg inn og låser døren etter oss. Du trenger en whisky, sier hun. Nei, forresten, du trenger en dobbel whisky! Den doble whiskyen roer ikke nervene nevneverdig, men Ikke lenge etter er jeg uansett i taxien. På veg til Anfield.
Og kl. 11.30 kommer han. Bob Paisley. Den første kommentaren hans er ikke overvettes vennlig; What do you want? Han er nok utkommandert av kona…

Etter noen lange ganger og flere dører ender vi opp i styrerommet på Anfield. To personer rundt et gigantisk, ovalt bord. Jeg rigger frenetisk opp den lånte NRK-båndopptakeren. Paisley iakttar meg fra andre siden av bordet.
Intervjuet går etter planen, og Paisley tør opp etter hvert. Særlig når båndopptakeren slås av. Da forteller han blant annet om krigen, om hvordan han og Montgomery slåss sammen i Nord-Afrika. Det var der jeg lærte å løpe, sier han blant annet, med et smil.
Praten går mot slutten. Da går døren til styrerommet opp. Jeg sitter med ryggen til, og ser ikke hvem som kommer inn. Paisley sier, Hi Kenny, meet a new friend of mine from Norway!

Jeg nærmest fryser, reiser meg, tørker en i overkant svett hånd omstendelig på buksen og tar King Kenny i hånden. Kenny Dalglish. Et møte med to legender!

Det ble noen pints i Liverpool den kvelden...

Stig Myklebust, Oslo YNWA

 

Med Liverpool FC Mastercard har du... 

 - en rekke fordeler på Anfield.
- reiseforsikring inkludert i kortet om du betaler reisen med det.

Søk om kortet   Les mer om fordelene