Mine møter med selveste Kevin Keegan!

Etter å ha lest flere sterke og rørende LFC-historier, ble jeg egentlig litt i tvil om de var «gode nok» de historiene jeg selv hadde å fortelle. Men - jeg lever jo fortsatt på de opplevelsene, så jeg kjører på! Ja, for det er på en måte to opplevelser som henger litt sammen for min del.

Jeg hadde altså meldt meg på min første Livergirls-tur med den norske supporterklubben (LFCSCN) og Ving, og skulle reise alene. Det syntes jeg faktisk var ganske skummelt. For det første hadde jeg nettopp begynt å fly igjen, etter mange år med massiv flyskrekk, og for det andre syntes jeg det var litt skremmende å «binde meg» til en tur med mange ukjente. Samtidig var dette var en gylden anledning til å bli kjent med flere LFC-damer. Jeg kastet meg rundt. Bestilte tur og flybilletter.

Samtidig fikk jeg råd om å sjekke om det kunne være noen som ville dele taxi med meg fra flyplassen i Manchester til Liverpool. Heldigvis fikk jeg vite navnet på en taxisjåfør jeg kunne melde. Men, så var det det da - engelsken min var blitt rimelig rusten etter alle årene «innenlands»! Vel – jeg fikk nå skrevet en rimelig ok melding til slutt, og trykket på «send-knappen»! Ikke lenge etter kom det svar om at det var en ledig plass i hans maxitaxi på akkurat det tidspunktet jeg ville komme til flyplassen i Manchester. Perfekt. Men, ikke nok med det - plutselig fikk jeg en SMS fra et ukjent nummer også. Det var fra ei LFC-dame som også skulle dele samme taxi. Vi avtalte å vente på hverandre på flyplassen. Helt herlig at det gikk an, og det forteller mye om den rausheten som regjerer i LFC-samfunnet.

Vel framme i Liverpool ankom vi et aldeles nydelig hotell, men jeg visste at jeg sannsynligvis kom litt for sent til Livergirls-mottakelsen. Hun jeg traff på flyplassen skulle ikke være med på selve Livergirls-turen, så jeg var alene.

Jeg glemmer jo ikke det øyeblikk jeg kom ned i resepsjonen, og ble vist til det stedet de andre damene allerede var i gang med praten. Damer i «alle» aldre satt på rekke og rad, mens reiselederne delte ut gaver og fortalte litt om opplegget videre. Jeg ble tatt godt i mot, og satte meg helt ytterst på en ende. Det var fortsatt litt skummelt, men etter hvert som de andre presenterte seg ble det bare bedre og bedre.

Så ble det min tur, og jeg fortalte som sant var – at jeg ble Liverpool-fan på grunn av Kevin Keegan. Ikke fordi jeg var så sykt glad i fotball akkurat da, men fordi han var så flott - og så kunne han synge så fint! Den genuine fotball- og LFC-interessen kom etter hvert! Det ble jo litt latter av dette, så det løste opp stemningen en del.

Samtidig sa hun ene reiselederen at hun hadde noe spennende å fortelle meg etterpå, og at muligheten for å treffe min store fotballhelt kanskje ikke lå mer enn to måneder unna. WOW – jeg ble jo helt matt bare av tanken! Det hun skulle fortelle handlet om at det skulle være et arrangement på Hilton i Liverpool, i april (dette var i februar). Det skulle være en reunion med mange spillere fra den gullfine 1974-årgangen til LFC;
Kevin Keegan
Ian Callaghan
Terry McDermott
Alan Kennedy
Peter Cormack
Chris Lawler
Roy Evans
David Fairclough
David Johnson
Phil Neal
Tommy Smith
Ray Clemence

YES – dette kunne bli min mulighet til endelig å få treffe Kevin Keegan! En opplevelse jeg bestemte meg for å gjøre alt for å få med meg!

Etter en fantastisk helg med Livergirls fra hele landet, ble det tid for hjemreise! Turen gikk via Oslo, og jeg skulle fly videre til Haugesund. Dette var akkurat under ombyggingen på Gardermoen, og jeg måtte plukke opp bagasjen min for å sjekke inn på nytt. Dessuten var det en ganske lang strekning fra passkontrollen til bagasjebåndet i den perioden, men lite visste jeg da om hvor hyggelig den turen skulle bli.


Jeg mener å huske at jeg var en av de siste av Livergirls-damene som forlot flyet, og jeg tok meg god tid. Da jeg endelig nærmet meg passkontrollen så jeg hun ene reiselederen og noen av de andre damene stimlet rundt en mann! Hvorfor visste ikke jeg, men så så jeg at reiselederen gliste veldig og pekte på denne mannen til meg! Hmm….tenkte jeg, var det meningen at jeg skulle vite hvem dette var? Og i samme sekund så jeg det jo; det var selveste Kevin Keegan, i egen person! En lys levende Kevin Keegan!! Er det mulig, tenkte jeg! Er det virkelig mulig? Her hadde jeg sittet i Liverpool og fortalt at han var hele grunnen til at jeg ble Liverpool-fan, jeg hadde fått høre at jeg hadde mulighet til å få treffe han i april samme år - og så sto han plutselig der foran meg. Han smilte like mye som jeg, og jeg skjønte jo at reiselederen vår allerede hadde innviet ham i historien min. Han visste at han var hele grunnen til at jeg var Liverpool-fan! Gud hjelpe meg så gøy det var!!!!

Jeg ble helt skjelven, hadde ikke ord og det lille av mine engelskkunnskaper hadde forsvunnet i samme sekund jeg så han. Jeg sto rett og slett bare der og gliste til han! Heldigvis fikk jeg etter hvert fart på meg, og fikk dratt fram mobil med kamera og spurte om jeg kunne få ta en selfie med han. Det ble 50! Pluss noen setninger, før han smilte og sa «You’ll never walk alone» til meg og gikk mot passkontrollen.

Jeg bare sto der i min egen lille bomullsverden og så etter ham. Jeg spurte meg selv noen ganger om dette virkelig hadde hendt, og det hadde det jo. Det hadde jeg 50 bildebevis på! Vel, jeg fikk talegaven tilbake igjen, i det minste for noen minutter. Reiselederen dyttet i meg, og pekte på den rekken Kevin sto i- Hun sa at jeg måtte jo stille meg bak ham. Men, nei, jeg var jo så glad og fornøyd allerede - og hadde klart meg sånn noenlunde i samtalen - så jeg ble stående der jeg sto. Ikke visste jeg at han av en eller annen grunn skulle bli stående og vente, og dermed ble det oss to som gikk sammen fra passkontrollen og til bagasjebåndet.


Jeg har aldri før vært så glad for at veien fra passkontrollen til bagasjebåndet var så lang. Og min angst for ikke å klare å holde i gang en god samtale på engelsk, var helt ubegrunnet. Kevin begynte å prate, og vi snakket om hvorfor han var i Norge og om Norge. Han lurte på om jeg var glad i å gå på ski, noe jeg bekreftet, og så fortalte han om en kamerat som ofte dro til både Norge og andre land for å gå på ski. Fantastisk! Jeg fortalte selvsagt at jeg håpet å treffe på han igjen i april. Etter en skikkelig hyggelig prat begynte det å dukke opp en del nye folk, han ble gjenkjent og vi avsluttet samtalen. Det var tid for autografskriving og selfier med ulike LFC-fans på Gardermoen for han.

For en dag, for en lykke, for en opplevelse!

Vel – april opprant, og jeg hadde selvsagt både bestilt Liverpooltur og billett til arrangementet med 1974-årgangen til LFC. Meget spent dro jeg avgårde til Hotel Hilton, fikk billetten min og begynte på trappen opp til andre etasje. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, hvor jeg skulle gå eller veien videre, men det ville jeg nok finne ut av etter hvert. Det skulle ikke bli vanskelig, for i det samme jeg ankom etasjen over så jeg en del LFC-effekter og folk i et rom rett til høyre. Jeg gikk med friskt mot, ble møtt i døren av smilende verter som tilbød meg noe å drikke. Jeg takket pent ja til et glass vin, og gikk videre innover. Og hvem andre enn Kevin er den første jeg så! Jeg bare smilte, tok tak i armen hans, og takket for sist på Gardermoen. Ikke vet jeg om han husket meg igjen i det hele tatt, men han spilte godt med! Det skal han ha! Jeg tenkte ikke ett sekund på min dårlige engelsk, og det ble en skikkelig hyggelig prat der også og jeg fikk igjen tatt noen bilder sammen med han (men, ikke 50 denne gang…he he!).

Ikke før han hadde gått videre gikk det opp for meg at den ene etter den andre av laget minglet rundt i rommet der jeg var, men jeg rakk ikke å snakke med så mange av dem. Ja ja…..jeg var uansett atter en gang sykt fornøyd, og ruslet etter hvert ut av rommet mot salen hvor vi skulle spise middag.

Men, på veien ut så jeg en lang kø med folk utenfor en annen dør. Jeg spurte jo hva dette gjaldt, og fikk til svar at det var de som skulle inn å hilse på, få tatt bilde med og få autografer av de gamle LFC-legendene. Hmmm….jeg hadde jo nettopp vært sammen med dem, men jeg var ikke snauere enn at jeg stilte meg i den køen jeg også. For en opplevelse! Der fikk jeg jo snakket med alle de jeg ikke hadde hatt tid til å hilse på i «første runde», og så fikk jeg tatt bilder med dem alle sammen. Jeg fikk også autografer på drakter og på program. Noen tok seg til og med litt ekstra tid til en prat.

Ja – hva kan man si om slike nydelige hendelser! Innenfor ca to måneder opplevde jeg de mest magiske øyeblikkene man kan tenke seg!

Liverpool is life!
Liverpool connecting people!

YNWA

Mvh Anne-Kjersti Larsen
Haugesund


 

Med Liverpool FC Mastercard har du... 

 - en rekke fordeler på Anfield.
- reiseforsikring inkludert i kortet om du betaler reisen med det.

Søk om kortet   Les mer om fordelene