Jomfruturen til Anfield

Noe av det fine med å reise til Liverpool er at du aldri vet helt hva som venter deg. Her er historien til Gørill Godvik, som vant henne to kampbilletter til Liverpool FC – Tottenham Hotspurs i mars på Anfield. Gratulerer!

”Gråteklumpen kommer i halsen idet vi får stadion i syne. Alt kjennes uvirkelig. Tenk vi er i Liverpool. På Anfield. Vi er som en barneskole på tur. Lykkelig og klar for «vår historie».

Av Gørill Godvik

Jeg har vært Liverpool tilhenger fra jeg var ei lita jente. Det stod mellom to lag, Liverpool og Leeds United. Skal innrømme at i 1972 så syntes den lille jenta at Keegan så bedre ut på fotballkortene enn Joe Jordan og Liverpool ble valgt.

Drømmen om å stå på Anfield å synge «You Never Walk Alone» har fulgt meg helt fram til det tidspunktet denne historien skjedde.

Da terminlista for Premier League ble lagt ut i 2012, bestemte jeg meg for at det er nå eller aldri. Jeg skulle til Liverpool. Det ble en enkel sak å overtale min like «Liverpoolelskende» venninne Anita å bli med. Siden vi ikke hadde reist på fotballtur tidligere, fulgte vi nøye med på informasjon fra supporterklubben og Ving, og torsdag 30. august 2012 setter vi oss på flyet fra Alta og forventningene er store. En overnatting i Oslo og så er vi klar for og «joine» supportere fra hele landet på vår første fotballtur.

Vel fremme i Liverpool, og godt ivaretatt av guidende fra supporterklubben, suger vi til oss inntrykk av byen, folka, publivet og restauranter der «gutta våre vanker».

For å få med mest mulig så melder vi oss på organisert omvisning på Anfield. Lørdag 1.september er vi en samlet tropp supportere som ankommer Anfield. Gråteklumpen kommer i halsen idet vi får stadion i syne. Alt kjennes uvirkelig. Tenk vi er i Liverpool. På Anfield. Vi er som en barneskole på tur. Lykkelig og klar for «vår historie». Det er to timer til vår omvisning starter så vi skal kikke oss litt rundt på egenhånd. O´ glede. Vi shopper, går på pub, leser alle navnene på veggen inne og tenker på de 96. Vi snakker med fremmede mennesker som også elsker klubben vår.


Anita og jeg bestemmer oss for å gå rundt stadion. Til minnesmerket for de 96. Hillsborough-monumentet. Vi går ut, tar til venstre, og går nedover langsiden. Helt nede ser vi det. Vi har gått feil vei. På denne siden er det bare et kjempehøyt gjerde. Shit… det er langt å gå rundt Anfield skal jeg si dere.
Idet vi blir klar over «feilnavigeringa» vår, parkerer en Bentley rett bortenfor oss. Ut komme en stilig hvithåret, velkledd, smilende mann.

«What´s up You ladies,» spør han hyggelig. Vi forklarer kjapt at vi ikke har den beste retningssansen og at vi skulle vært på andre siden av stadion. Han spør hvor vi er fra og hvorfor vi er der. Vi forteller at vi bor langt nord i Norge og at det er på grunn av kjærlighet til klubben at vi er der. Vi forteller at vi har ventet på å få oppleve Anfield nesten hele livet.

Mannen er i godt humør og sier «I´m not supposed to do this… but come on you ladies!” Opp av lomma drar han et nøkkelknippe og låser opp ei dør som går inn til selve stadion. Vi veksler blikk og lurer virkelig på hva som skjer.

Inne i bygget møter vi en vakt som hilser høflig. «Kom igjen jenter,» sier mannen vår «så skal jeg vise dere litt rundt». Vi blir med opp til «Reds bar», han forklarer kjapt hvem som bruker å sitte hvor og så haster vi videre. Møter flere ansatte og alle hilser med en viss respekt. «Mannen vår» har tydeligvis en høy status innenfor veggene her. «Kom, så går vi ned til banen,» sier han. Vi kommer ned til matta. Det er bare Anita, meg og «mannen vår» som er inne på stadion. Vi blir nesten euforiske.

Er det mulig at vi opplever dette? Vi får ta på gresset og han tilbyr seg å ta bilde av oss.
«Kan ikke vi ta et bilde med deg og?» spør vi. Nei, det får vi ikke. Der blir han streng et lite øyeblikk.
Vi blir med han videre. Det blir omvisning av styrerom, presserom, garderober, restitusjonsrom osv. Vi «flyr» gjennom Anfield og vår vert er snakkende og blid. Tilslutt ender vi ved spillerinngangen og nå håper veldig på at det kanskje er «noen kjente» der. Men nei.. så heldig er vi ikke.

Ved spillerinngangen er det mange vakter og vår mann hilser, skøyer og ler. «Vår mann» ber vaktene ta godt vare på oss og å lede oss ut til minnesmerket for de 96. Han takker for selskapet og med kyss på begge kinn ønsker han oss et flott opphold i Liverpool. You never walk alone. Han snur seg og forsvinner inn på stadion igjen mens vi blir ledet mot en port. Vips så er vi der. Ved minnesmerket


For en tur gjennom Anfield. Vi ser på hverandre og gapskratter. «Hva skjedde nå?». «Hva er det vi har opplevd?» «Hvem var mannen som ikke ville la seg fotografere?» Vi snakker i munnen på hverandre. Da vi gjenforenes med gruppa og reiselederne fra supporterklubben så skjønner vi at vår opplevelse ikke er noe som folk flest opplever.

Resten av turen blir bare fantastisk og det til tross for at vi taper 0-2 for Arsenal 2. september.
Hvem mannen var? Vi vet det i dag, men siden han ikke ville at vi skulle ta bilde og at han «was not supposed to do this» så velger vi og ikke si det til så mange, men ja han hadde en meget høy posisjon i klubben.

Vi hadde en jomfrutur til Anfield med en følelse som kan sammenlignes med forelskelse. Vi smilte oss gjennom hele oppholdet. For en by, for et lag og for en opplevelse. YNWA.

Med Liverpool FC Mastercard har du... 

 - en rekke fordeler på Anfield.
- reiseforsikring inkludert i kortet om du betaler reisen med det.

Søk om kortet   Les mer om fordelene