Gullbillett fra ukjent hold


Kenneth Gjerald er ikke den eneste som har kasta seg billettløs på et fly i håp om å kapre en finalebillett når de Røde spiller kamp, for så å ende billettløs utenfor stadion. Men denne gangen skulle en berømt sportsmann trå hjelpende til.


I 2001 da Liverpool FC ble klare for ligacupfinale mot Birmingham på Millenium Stadium i Cardiff kastet jeg og fire kamerater oss på en tur over for å se den live.

Naivt nok tenkte vi det skulle gå greit å få tak i billetter utenfor stadion, men der bommet vi kraftig. Vi endte opp på nærmeste pub 100 meter fra stadion. Det var bittert å se de samme ballongene stige oppover på himmelen både ute av vinduet på puben og på TV skjermen samtidig før avspark. Så nærme, men allikevel så langt i fra. Vi var knuste.

Robbie Fowler, som skulle bli utpekt til banens beste, ga oss ledelsen etter 30 minutter med en suser av et langskudd og stemningen i puben var veldig god i pausen. Da vi stod og diskuterte omgangen entusiastisk mellom oss på norsk da jeg kjente noen klappet meg på skuldra. Der stod en eldre mann og jeg lurte fælt på hva han ville.

Han hadde hørt at vi var utenlands fra og lurte på hvorfor i alle dager vi hadde reist helt fra Norge for å se kampen på pub? Jeg sa at vi trodde at vi kunne klare å få tak i billetter, men at vi ikke hadde lyktes. Da dro denne eldre karen opp en billett av innerlomma og lurte på om jeg ville se resten av kampen på stadion, for han hadde ikke noe interesse av det! Jeg så spørrende på ham og mine kamerater. De ba meg om å ta den og komme meg inn på stadion. Jeg fikk så vidt takket mannen før jeg tok beina fatt og stormet inn.

Jeg fant aldri helt plassen på billetten, men fikk presset meg inn sammen med de andre Liverpool- supporterne i svingen. Slik fikk jeg sett andreomgangen, ekstraomgangene og straffekonkurransen i en triller av en kamp, sammen med 73 500 andre, der Jamie Carragher avgjorde til 5-4. Dette var Liverpools første skikkelig trofé på seks år.

Jeg var helt i ekstase og har vel aldri klemt så mange engelskmenn på så kort tid før.

Opplevelsen var fantastisk og enda mer fantastisk ble den da mine kamerater hadde snakket mer med denne eldre karen. Det viste seg at mannen var Barry John, en av Wales beste rugby spillere gjennom tidene, som la opp altfor tidlig. Billetten han hadde gitt meg var selvfølgelig en VIP- billett, men det hadde ikke jeg skjønt i kampens hete.

Mvh

Kenneth Gjerald

YNWA